«Jeg vil ha min egen AI-modell som skriver som meg.» Det høres ut som et prosjekt. Det er som oftest et omvei-prosjekt. De fleste som sier det, trenger egentlig tre ting: en beskrivelse av hvordan de skriver, noen få tekster som viser det, og en rutine for å rette utkastet. Alt dette får du med vanlig prompting, uten treningsløp og uten å gi fra deg kontrollen over innholdet.

Her er en enkel flyt som du kan sette opp på en ettermiddag.

Først: stil er ikke fakta #

Den viktigste distinksjonen i hele øvelsen. Stil er hvordan du skriver: rytme, ordvalg, hvor direkte du er, hva du aldri ville sagt. Fakta er hva du skriver om: tall, navn, hendelser, påstander.

En modell kan lære seg å låte som deg. Den kan ikke vite hva du mener om saken, eller hva som faktisk skjedde forrige tirsdag. Blander du de to, får du tekst som har riktig tonefall og feil innhold, og det er den farligste kombinasjonen, fordi den er overbevisende.

Derfor holder du dem fysisk adskilt i prompten: én blokk med stilgrunnlag, én blokk med fakta du har kontrollert, og en tydelig regel om at fakta bare kommer fra den siste.

Steg 1: Samle et lite stilgrunnlag #

Plukk fem til åtte egne tekster du er fornøyd med, og som helst er forskjellige: en lengre artikkel, en kort e-post, en kommentar, noe litt mer uformelt. Tre krav:

  • Det er tekster du har skrevet, eller som du har fått lov til å bruke.
  • De er gode nok til at du ville ha skrevet dem igjen i dag.
  • De viser variasjon. Åtte nesten like tekster lærer modellen én ting, og lærer den for godt.

Ikke lim inn tekster som inneholder personopplysninger eller taushetsbelagt stoff du ikke vil dele med en tjeneste.

Steg 2: Lag en stilguide #

Be modellen analysere tekstene og lage et forslag til stilguide. Så leser du den kritisk, for modellen overdriver gjerne det som er lett å beskrive. En god guide er konkret:

text 
STILGUIDE (utkast)
- Setninger: korte til middels. Sjelden mer enn én bisetning.
- Åpning: starter med påstanden, ikke bakgrunnen.
- Tone: tørr, litt ironisk, aldri nedlatende.
- Ord jeg bruker: "poenget er", "i praksis", "greit nok".
- Ord jeg aldri bruker: "spennende", "dykke ned i", "i dagens digitale verden".
- Struktur: få mellomtitler. Ingen punktlister i resonnerende tekst.
- Avslutning: stopper når poenget er levert. Ingen oppsummering.

Merk at halvparten av guiden handler om hva du ikke gjør. Det er ofte den mest nyttige delen, fordi det er der generisk AI-tekst avslører seg. Rediger guiden til den stemmer, og behold den som en fil du gjenbruker.

Steg 3: Velg noen få representative eksempler #

Eksempler styrer en modell mer pålitelig enn lange beskrivelser. Anthropics veiledning om prompting anbefaler noen få eksempler som er relevante, varierte og tydelig avgrenset med tagger. Bruker du bare ett, kopierer modellen ofte formuleringene. Bruker du mange like, lærer den et mønster du ikke ante at du hadde.

Velg derfor tre til fem utdrag, ett fra hver tekstsort, og pakk dem inn slik at de ikke blandes med instruksjonene:

text 
<stilguide>
...guiden fra steg 2...
</stilguide>

<eksempler>
<eksempel>...kort utdrag fra en artikkel...</eksempel>
<eksempel>...en e-post...</eksempel>
<eksempel>...en kommentar...</eksempel>
</eksempler>

<fakta>
...kun det du har kontrollert og vil ha med...
</fakta>

Oppgave: Skriv et utkast på ca. 300 ord om temaet under.
Bruk stilen fra guiden og eksemplene, men IKKE kopier setninger fra dem.
Bruk bare opplysninger fra <fakta>. Hvis noe mangler, skriv [MANGLER] i stedet for å gjette.
Tema: ...

Linjen om [MANGLER] er billig forsikring. En modell som får lov til å fylle hull, fyller dem.

Steg 4: Én enkel revisjonsrunde #

Første utkast er sjelden «deg». Det er greit, for rettingen er der du gjør jobben din.

  1. Be om en avviksliste. Spør modellen om å sammenligne utkastet med stilguiden og liste konkrete brudd, setning for setning. Les listen selv. Hvis den ikke finner noe, er den for snill.
  2. La den skrive om bare de setningene som bryter guiden. Ikke hele teksten, for da skifter alt litt.
  3. Rediger selv. Du fjerner det som låter feil, og legger inn det bare du kan vite.
  4. Før lærdommen tilbake. Hver gang du retter det samme to ganger, er det en regel som mangler i guiden. Legg den til. Slik blir guiden bedre for hver tekst, og det er hele den «treningen» du trenger.

Hvorfor «min egen modell» som regel er for mye #

Finjustering betyr å trene videre på eksemplene dine, og det krever typisk flere eksempler, et treningsløp og vedlikehold hver gang basismodellen byttes ut. Du får mindre innsyn, ikke mer: hvorfor skrev den akkurat dette? Og det løser ikke problemet som faktisk gjør utkast dårlige, nemlig at modellen ikke vet hva du vet.

En stilguide pluss eksempler er derimot lesbar, redigerbar og flyttbar. Skal du bytte modell, kopierer du filen. Skal du justere tonen, endrer du en linje. Du kan se hva du har gitt den, og du kan ta det vekk.

Ærlige begrensninger #

Dette gir deg bedre utkast, ikke en digital tvilling. Lange tekster glir gjerne mot en gjennomsnittlig «AI-stemme», særlig mot slutten. Humor og ironi er skjøre: modellen treffer rytmen og bommer på poenget. Og stilguiden fanger det du kan beskrive, ikke det du gjør ubevisst.

Det er greit. Målet er ikke at ingen skal kunne se forskjell. Målet er at du bruker tretti minutter på å rette et utkast som allerede er nær, i stedet for to timer på å skrive fra bunnen. Den siste, avgjørende redigeringen er din. Det er den som gjør teksten til din.